Dustedagboka
Menu top

Brianna kommer til å ødelegge hele Halloween!

20161024

 

OMG! JEG SKAL SELGE LILLESØSTEREN MIN!

Seriøst, er det noen som har bruk for en av og til ganske søt (men stort sett sjukt irriterende!!) liten unge? Kanskje du trenger en som kan gjøre deg helt sprø eller stjele tingene tine eller skylde på deg hver gang det skjer noe? Hun er utrolig billig, faktisk helt GRATIS!! Det er bare å komme og HENTE HENNE! NÅ!!

Aaaaaah!

Okay.

Sorry, jeg bare måtte få det ut. Som dere sikkert har skjønt, er jeg litt sur på Brianna.

Vi har akkurat kommet hjem fra hobbybutikken, der vi skulle kjøpe ny Halloween-pynt. Den gamle har vi hatt så lenge jeg har levd, og den begynner å bli litt slitt. Jeg mener, beklager, men det er ikke noe skummelt med de sprukne gresskarene mamma lagde på keramikkurs mens hun var gravid med meg, liksom.

Det var vanskelig nok å overbevise mamma om at vi trengte noe nytt, og jeg visste hun kom til å klikke hvis jeg hadde en kjempelang handleliste. Jeg mener, det er liksom en grunn til at vi har pyntet med de samme tingene helt siden dinosaurene levde, og den gangen trengte man ikke skummel Halloween-pynt, for da var man jo nabo med en Tyrannosaurus Rex som kunne dukke opp når som helst og spise hele familien. Det er liksom skummelt nok.

Så selv om jeg hadde lyst til å kjøpe en zombiefamilie i naturlig størrelse, med bevegelsessensorer som får dem til å strekke seg fram og ta tak i unger som kommer for å si ”Knask eller knep” når de er på vei opp i huset, så hadde jeg en ganske beskjeden liste – litt kunstig spindelvev til buskene, noen rader med gresskarlys, og en svær, kul edderkopp som var litt dyr, men jeg hadde vært på nettet og funnet en rabattkupong og alt!

Jeg hadde full kontroll, altså. Helt til vi kom til hobbybutikken. Jeg ble litt nervøs da Brianna begynte å hoppe rundt på parkeringsplassen.

”HALLOWEEN! HALLOWEEN! HALLOWEEEEEEEN!” skrek hun, og så løp hun av gårde og ble nesten påkjørt av en bil som kom kjørende.

Jeg mener, jeg skjønte hvorfor hun var gira. Jeg ELSKER Halloween! Men for det første er det en hel uke til, og for det andre var det helt tydelig at mamma var rimelig irritert allerede. Hun hadde det trynet som betyr at hvis man ikke er forsiktig, blir hun så sur at det er skummelt!

Og så kom vi inn i butikken, og Brianna ble helt vill.

”Spøkelser!” skrek hun og lot som om hun var redd. ”Åååååååååååå!”

”Gresskar!” hvinte hun henrykt.

”KJEMPEEDDERKOPPER!” hylte hun, og så veltet hun nesten hele stativet med kjempeedderkopper (det var dem jeg skulle kjøpe)!

Og sa jeg at hun løp frem og tilbake fra stativ til stativ, pekte og tok på ting, sånn at andre kunder måtte svinge unna for å ikke kjøre på henne med handlevognene sine?

Og jeg kastet meg rundt som en tulling for å fange edderkopper som datt i gulvet og forhindre at stativene veltet, og turte ikke å se på trynet til mamma engang, fordi jeg var redd for at det var skumlere enn en zombie.

Til slutt fikk jeg tak i Brianna. ”Ro deg ned!” hveste jeg. ”Ellers klikker det for mamma!”

Seriøst, hun vibrerte omtrent i armene mine. Hvis jeg hadde sluppet henne, ville hun antagelig ha flydd over gulvet som et trekkoppdyr. ”Vi skal kjøpe masse kule ting”, sa jeg for å roe henne ned, og lot som om jeg var på Buste-venner sammen med en livredd valp.

Og så roet hun seg faktisk! Det var helt utrolig, men Brianna hørte på meg! ”Nå teller vi til ti”, sa jeg og begynte å telle. Hun ble med, og jeg følte meg som DEN flinke storesøsteren! Ja, greit, jeg gjorde det for å kunne kjøpe det jeg ville ha, men jeg hjalp jo den gærne lillesøsteren min likevel, ikke sant?

Vi kom til ti, og Brianna virket mye roligere (fordi jeg hadde vært superflink), så jeg slapp hånden hennes. Og hun tok et skritt og virket helt normal … og et skritt til … og så tok hun det tredje skrittet og skrek ”MUUUUUUUMIE!!!!” Og så løp hun av gårde mens hun hylte høyt, og veltet et stativ med skumgummigresskar som jeg snublet i da jeg løp etter henne.

(Det er kanskje litt min feil, på en måte, at Brianna er så redd for mumier, for her en dag ville hun se på ”Prinsesse Sukkertopp”, men jeg var midt i en skrekkfilm om mumier, og så sa jeg visst at den ikke var så skummel, og hun så på den en liten stund, og i tre dager etterpå ble hun redd bare hun så en dorull.)

Da jeg hadde fått fanget henne igjen, og mamma hadde bedt butikksjefen om unnskyldning, var trynet til mamma superskummelt. ”Vi skal hjem MED EN GANG!” sa hun.

”Hva med det jeg skulle kjøpe?” sa jeg.

Men mamma bare SÅ på meg, og så gikk vi.

Okay, men jeg trenger jo ikke ny Halloween-pynt. Jeg kan bare sette mamma utenfor huset med det trynet der, så får vi det skumleste huset i hele byen!

(TULLA! Jeg TRENGER skumle ting å pynte med! Men det kommer ikke til å skje, og ALT SAMMEN ER BRIANNAS SKYLD!)

HJELP!! Hva kan jeg gjøre for å løse dette problemet?!!

 

 

Postet i Blogg | 1 kommentar

Halloween-krise, eller hva?

20161017

 

OMG!! Helten din inviterer deg endelig på Halloween-ballet! Hva gjør du?

A) Smiler fra øre til øre og sier ”Klart jeg vil!”

B) Kaster håret bakover, smiler lurt og sier ”La meg tenke på det og komme tilbake til saken.”

C) Skriker ”AAAAAAH!!!” og løper inn på jentedoen og gjemmer deg.

 

Her er et nytt kult spørsmål fra ”OMG! Alt om meg-dagboka”!

Og dette her har faktisk skjedd meg i virkeligheten. Det er HELT sant!

Dere kan lese HELE historien i ”Dustedagboka 2: Nedtegnelser fra en populær partyjente – NOT!”

Men uansett, her er en liten oppgave: Tenk deg at det var helten DIN som spurte om dere skulle gå på Halloween-ball sammen. Hva ville DU ha gjort?

Og hva slags kostyme ville DU ønske at han hadde?

Skulle dere kledd dere som et par, og for eksempel være NINJAER eller noe?

Eller ville du foretrukket noe superromantisk, som Romeo og Julie?

Jeg gleder meg til å lese masse spennende kommentarer om DEG, helten DIN og HALLOWEEN-BALLET!

JUHUUUU!

 

 

Postet i Blogg | 5 Kommentarer

Et ikke så veldig romantisk bryllup!

20161010

 

OMG! Dette kommer dere bare IKKE til å tro!!!

I helgen skulle hele familien i bryllupet til en slektning av mamma – stedatteren til tremenningen hennes, eller noe, skulle gifte seg. Jeg hadde aldri hørt om henne engang, men det viste seg at hun het Kira. Og jeg tenkte det kunne være morsomt og romantisk å gå i bryllup.

Men jeg skal love dere at alle mine bryllupsdrømmer ble KNUST!!

(Altså, ikke MINE bryllupsdrømmer, da. Det var jo ikke MITT bryllup, liksom!)

Stemoren til Kira, altså mammas tremenning, sendte mamma en mail forrige uke og sa at de ville at JEG skulle ha en rolle i bryllupet, og at de skulle ordne med kjole og sånn. Det eneste jeg trengte å gjøre, var å omme. Jeg syntes det var litt rart at en som ikke kjente meg engang, ville at jeg skulle være brudepike … og at det var litt i siste øyeblikk … men jeg mener, samme for meg, jeg skulle i bryllup!

Chloe, som kan mye mer om brylluper enn noen annen fjortenåring i verden, sa at det var kjemperart at vi ikke trengte å komme før samme dag, og at jeg ikke skulle være med på å øve eller noe. Men hallo, kanskje de ville at det skulle være spontant, liksom, i stedet for helt innøvd. Samme for meg. Jeg skulle i bryllup!

Da vi kom til kirken, så jeg flere nydelige jenter som helt tydelig hadde vært hos frisøren og fått satt opp håret og sminket seg, med nydelige, lilla kjoler. Det var brudepikene, og de så ut som om de hørte hjemme i et fancy moteblad. Jeg var SÅ glad for at det hang en sånn kjole der og bare ventet på meg!!!

Mamma og jeg fant bryllupskoordinatoren (bryllupet var så svært at de måtte leie en for å organisere det) og sa hvem jeg var, og så fikk jeg en sånn lang pose med en kjole i. Jeg løp inn på nærmeste do, åpnet glidelåsen i kjolen og fant … EN SERVITØRKJOLE!!

Jeg mener det, jeg tuller IKKE! Det var en enkel, svart kjole med hvitt forkle!! Det var IKKE en brudepikekjole!!! Jeg begynte å grine, og mamma så trist på meg og bare ”Men vennen min, trodde du virkelig at du skulle være brudepike?”.

JA, DET GJORDE JEG!! Og hvis hun visste at det ikke var det jeg skulle være, så kunne hun vel ha sagt det!?

Men hun visste det visst ikke. Hun hadde bare sagt til tremenningen sin at jeg syntes det var ”bare hyggelig” å bidra, uansett hva de trengte.

UANSETT HVA DE TRENGTE!! Jeg mener, moren min meldte meg omtrent frivillig til å skrape opp fuglebæsjen etter at måker og spurver og sånn var ferdige med å spise fuglefrøene folk skulle kaste på brudeparet!!

Okay, så jeg trengte ikke å skrape opp bæsj, da.

Men det jeg måtte gjøre, var å rydde vekk tallerkener etter at folk hadde spist, dele ut asjetter med kake, og gå rundt med et brett fullt av glass med alkoholfri champagne, som om jeg faktisk VAR servitør!!! Jeg mener, VET dere hvor TUNGT et brett fullt av champagneglass er, eller? Jeg trodde liksom det fantes LOVER som forbød BARNEARBEID!!

”Kira er da virkelig smart!” hørte jeg en dame si til venninnen sin da jeg ryddet vekk tallerkenene deres. ”De sparte masse penger på å la en venn av familien ta seg av cateringen, og så oppdaget de i siste øyeblikk at de ikke hadde servitører! Og da leide de inn noen uniformer, og fikk tak i noen frivillige.”

Jeg meldte meg IKKE frivillig!!!

Og jeg som gikk og SKRØT av at jeg skulle VÆRE MED i selve bryllupet! Jeg fortalte det til og med til BRANDON!!

Men jeg nektet å la dette bli en katastrofe. Selve vielsen var faktisk SKIKKELIG romantisk og nydelig. Og så gjemte jeg unna et kakestykke til meg selv bak haugen av gaver, siden jeg ikke hadde tid til å spise når alle andre gjorde det.

Da jeg endelig var ferdig med å rydde, servere og fortelle folk hvor doen var – hallo, folkens, jeg ANER ikke! Kan dere ikke spørre en som faktisk JOBBER her? – datt jeg sammen på gulvet bak gavebordet. Og så tok jeg kakestykket mitt der det sto gjemt bak en blender, en brødrister eller hva det nå var inne i den digre esken.

Og da munnen lukket seg rundt den første saftige sjokoladekakebiten, brydde jeg meg nesten ikke om at jeg var skikkelig svett, at føttene mine holdt på å ramle av og at uniformen de hadde leid hadde en merkelapp i nakken som fikk meg til å klø som en gal.

Og vet dere hvorfor? Fordi den kaken smakte KJÆRLIGHET. Jeg TULLER ikke, faktisk!

Så jeg bestemte meg for å gjøre noe bra ut av hele greia. Jeg tok telefonen min opp av lomma, og i stedet for å klage til vennene mine, sendte jeg dem et bilde av meg, svett og utslitt, med kakestykke og uniform.

Og så skrev jeg: ”Den smaker kjærlighet!!” … og sendte det til Chloe, Zoey OG Brandon!!! JUHUUUUU!

 

Har dere opplevd noe sånt? At dere sier ja til noe, og så viser det seg at det blir helt katastrofe? Fortell det i kommentarfeltet!

Postet i Blogg | 5 Kommentarer

Når BFF-en din er blitt populær, og det føles som om du mister henne

20161003

 

Jeg har fått et spørsmål fra Matilde. Hun skriver:

 

Kusinen min, som også er BFF-en min, er helt fantastisk. Hun er grei, utadvendt og populær.

Da vi var små, var vi så mye sammen at vi nesten var som siamesiske tvillinger, og vi har vært kjempegode venner bestandig. Men så ble hun sammen med en populær gutt på skolen, og selv om det er slutt igjen, betydde det at alle både kjenner og digger henne. Og jeg mener, det er superbra at hun ikke er sjenert og stille, sånn som meg, men det er liksom ALDRI bare OSS TO lenger!

Jeg er litt sjalu på henne, fordi hun er så utadvendt, og så er jeg sjalu fordi alle er så opptatt av henne. Det føles som om jeg holder på å miste henne. Hjelp!!

 

Mitt råd:

 

Hei, Matilde!

Jeg skjønner kjempegodt at det er frustrerende å føle at folk er helt besatt av BFF-en din, og at du må dele henne med så mange andre.

Eller, EGENTLIG skjønner jeg ikke helt hvordan det er. Jeg mener, jeg er kjempeglad i Chloe og Zoey, men de er jo like dustete som meg. Det hender at folk blir irritert på dem, eller at de ikke bryr seg om dem, eller at de blir flaue over dem, men det skjer liksom ALDRI at de blir besatt av dem!

Men jeg kan jo TENKE MEG hvor frustrerende det ville være å føle at du må konkurrere om oppmerksomheten til venninnen din, da.

Kusinen din er faktisk kjempeheldig som har deg. Dette er en SUPERvanskelig situasjon, og du kunne lett ha blitt sur på henne, som om det liksom er hennes skyld at hun er så utrolig lett å like.

Jeg mener, det hadde ikke vært RIKTIG av deg, men folk gjør jo dumme ting av og til når de er sjalu og føler seg usikre.

Men ikke du! Du skjønner at hun er så populær fordi hun er fantastisk, og du forsøker ikke å ødelegge det for henne heller … det er bare det at du ikke vil miste henne!

Jeg er sikker på at alle de som løper etter henne som om hun er Taylor Swift og de er paparazzoer ikke EGENTLIG kjenner henne, sånn som du gjør. Og på samme måte vedder jeg på at hun ikke kjenner og liker dem på samme måte som hun kjenner og liker deg.

Det er litt som når du legger ut et kult bilde på Facebook eller noe, og det plutselig er masse folk som trykker ”liker”.

Jeg mener, det er kult når en haug med folk syns du er kul fordi du greier å få katten din til å balansere på magen din mens du står i bro … og drikker sjokolademelk med sugerør.

Men du blir sikkert mest glad for ”likes” fra dem du kjenner godt, for det er jo deres mening som betyr noe.

Og det med at det føles som det aldri bare er dere to lenger – kan du ikke bare si det til henne?

Du trenger jo ikke å bli helt sånn: ”Jeg orker ikke mer! Jeg vil ha deg HELT FOR MEG SELV!!”

Du kan jo bare si noe sånt som dette: ”Vet du hva som hadde vært fint? Om vi gjorde noe kult sammen, bare vi to, akkurat sånn som før. Har du lyst til det?”

Livet kommer til å fortsette å forandre seg for både deg og henne etter hvert som dere blir eldre, blir kjent med nye folk og gjør forskjellige ting, så det kan hender dere ikke kommer til å henge med hverandre hele tiden. Men litt kvalitetstid sammen innimellom kan dere jo få til likevel!

 

Hva syns dere? Har dere noen råd til Matilde?

 

Postet i Blogg | 2 Kommentarer

HVORDAN VAR DET Å STARTE PÅ SKOLEN IGJEN?

20160829

 

Sommerferien er skikkelig slutt. Hvordan var det å starte på skolen igjen?

MIN første uke var helt KATASTROFE!!

Jeg greide faktisk å sovne i timene TO GANGER!

OMG, det var SÅ flaut!

Jeg var nok litt for vant til å være lenge oppe og sove lenge, for jeg har liksom sovet til tolv det meste av sommeren.

Så dermed ble det kjempevanskelig å venne seg til å stå opp supertidlig og holde seg våken hele dagen.

Men kjære DUSTEDIGGE venner, jeg vil høre alt om hvordan DERE har hatt det på skolen etter ferien!

Var det kult å treffe alle de GAMLE vennene dine? Har du fått noen NYE venner? Kanskje du til og med har begynt på ny skole?

Og hva med HELTEN din? Er det noe nytt å fortelle?

Hva er det BESTE og VERSTE som har skjedd på skolen så langt i høst?

Fortell meg ALT!!!

 

 

Postet i Blogg | 8 Kommentarer

PAPPA LESTE DAGBOKA MI!

20160822

 

Jeg har fått et spørsmål fra Frida, som er helt knust. Hun skriver:

Kjære Nikki,

OMG!!! Dette er helt utrolig!!

FAREN MIN har lest dagboka mi! Og siden vi nettopp hadde kranglet, sto det masse om hvor sint jeg var på ham!

Han gikk inn på rommet mitt mens jeg var på skolen og leste den, og da jeg kom hjem, var han kjempesur og ville snakke om det jeg hadde skrevet om ham!

Jeg skal aldri mer skrive dagbok!!

OMG! JEG ER SÅ SINT PÅ HAM AT JEG IKKE GREIER Å TENKE KLART!!!

Hva skal jeg gjøre, Nikki?

Hilsen Fortvilte Frida

 

Mitt råd:

Kjære Fortvilte Frida,

OMG!! Dette er FORFERDELIG!!! En dagbok skal gi deg en trygg mulighet til å sette ord på alt du tenker og føler, uansett om det du tenker og føler ikke er koselig!! Det er hele poenget med en dagbok! Hvis du bare hadde behov for å skrive søte og glade små dikt, hadde du jo ikke vært helt normal!

ARGH!!! Jeg er så sint på han faren din!!!

Jeg vet hvordan det er å bli frastjålet dagboka si – og min ble stjålet av MacKenzie! Jeg trodde DET var fælt, men når jeg tenker på det, ville det ha vært mye, mye verre hvis den var blitt stjålet av noen jeg stolte på og var sikker på at IKKE ville krenke min rett til et privatliv – for eksempel foreldrene mine!!!

Jeg tror du er nødt til å snakke med faren din om dette, selv om jeg vet det kommer til å bli kjempevanskelig. Kanskje du kan få med deg en annen voksen – moren din, hvis dere bor sammen, eller en annen begge stoler på, for eksempel en lærer eller en venn av familien.

Uansett hva du skrev om faren din i dagboka, så sviktet han tilliten din – og nå føles det som om du ikke kan stole på ham mer. Du må fortelle deg hvor lei deg du er for at han sniker seg inn i dine innerste tanker. Forklar at du har behov for å sette ord på det du føler, og at det faktisk er sunt for alle å kunne gjøre det. Hvis det er en annen med på samtalen, kan det kanskje hjelpe både deg og ham, sånn at dere ikke blir altfor sinte og greier å konsentrere dere om det som er viktig.

Noen foreldre mener helt sikkert at det er greit å lese dagbøkene til barna, fordi det er foreldres oppgave å sørge for at barna deres er trygge. Og det kan hende, i noen tilfeller, at foreldre faktisk er nødt til å lese en dagbok for å få vite hva som foregår og være sikre på at barna ikke roter seg opp i noe som kan være farlig. Kanskje faren din var redd for at noe var alvorlig galt. Kanskje han ikke skjønte hvorfor du sa det du sa da dere kranglet og forsøkte å forstå deg. Men jeg syns likevel at det var grusomt dårlig gjort.

Du sier at du aldri mer vil skrive dagbok … og det kan jeg skjønne. Men jeg blir kjempelei meg likevel. For å skrive dagbok ville faktisk vært det som hjalp meg å overleve noe sånt.

Men hvis du virkelig vil slutte å skrive dagbok, for godt eller bare for en stund, syns jeg du skal finne en annen måte å uttrykke deg på. Ellers kommer bare følelsene til å hope seg opp inni deg, og så kommer du til å eksplodere! Her er noen forslag til hvordan du kan utrykke deg uten dagbok:

  • Tegning/maling
  • Begynn i teatergruppe
  • Spille et instrument eller synge
  • Skrive historier eller dikt
  • Tegne og sy klær

Kanskje du får lyst til å begynne å skrive dagbok igjen en dag, men da kan det være lurt å ta noen forholdsregler. Du kan skrive dagbok på PC-en, og kalle dokumentet ”Historieoppgave”. Eller få deg en dagbok med lås, eller legg den i en skuff som kan låses. Du kan også legge den et sted du tror faren din aldri kommer til å lete, for eksempel i undertøysskuffen (med mindre det er han som legger på plass det rene tøyet ditt, da).

Jeg håper i alle fall at du ikke slutter å skrive dagbok for godt. Og ikke minst håper jeg at du og faren din greier å bli venner igjen og finner ut hvordan dere skal klare å stole på hverandre i fremtiden.

Håper det hjelper!

 

Hva syns DERE? Har noen av DERE opplevd at noen har lest dagbøkene deres? Hva gjorde dere da?

Postet i Blogg | 1 kommentar

SOMMERFERIEN ER SNART SLUTT!

20160815

 

Det er helt krise, men sommerferien er nesten over. Og da må man jo sørge for å få klemt inn så mye som mulig mens man fortsatt kan!

Det virker kanskje som om jeg har brukt hele sommeren på å ordne opp etter at Brianna knuste TV-en og på å hjelpe mamma og pappa. Det er ikke helt sant, altså, jeg har hatt det skikkelig kult også.

Og i helgen fikk jeg avsluttet sommerferien med et skikkelig PANG! Eller kanskje jeg burde si med et skikkelig PLASK!

Brianna og jeg har mast og mast på mamma og pappa om å få dra på Splash Island Water Park, et superkult badeland. Og på lørdag var det endelig varmt nok (36 grader!) til at de sa ja!

Jeg hadde SÅ lyst til å teste den nye vannsklien der. Den heter Big Kahuna og er visstnok verdens lengste og raskeste vannsklie!

Vi kom så tidlig at køen til Big Kahuna fortsatt var ganske kort. Jeg ble SÅ glad, og skulle akkurat til å løpe bort da mamma sa at jeg måtte ha med meg Brianna. Og hun måtte SELVFØLGELIG på do først, og det tok en EVIGHET.

Så da hun endelig var ferdig, var køen blitt MYE lenger.

Vi sto i kø i tjue minutter, og jeg prøvde å være positiv, selv om jeg var sjukt utålmodig. Det var i det minste ikke en time å vente! Og nå var det snart vår tur! Juhu!

Og så begynte Brianna å vri seg og sa at hun måtte på do. IGJEN!

Det var LIKE før vi var framme ved tidens kuleste vannsklie! Men den knøttlille blæra hennes sørget for at vi havnet bakerst i køen igjen, og måtte vente i – nemlig – en hel TIME!

Jeg mener, hallo? Kan hun ikke bare tisse i vannet, sånn som andre seksåringer?!

Utrolig nok greide jeg å vente i hele seksti minutter uten å dø av heteslag eller kverke Brianna. Zoey har lært meg litt om beroligende meditasjon, og det var utrolig nyttig!

Da vi ENDELIG sto forrest i køen, plasserte dama som jobbet der oss på hver vår digre badering og spurte om noen av oss hadde hjerteproblemer.

Jeg liksom bare … HÆ?! Og så smilte jeg nervøst og sa nei.

Like etter kunne jeg høre de grusomme, gjennomtrengende skrikene fra dem som sto rett foran oss i køen og var på vei ned i den kullsvarte tunellen på sklien, og jeg lover, jeg fikk nesten hjerteinfarkt av skrekk!

Men før jeg rakk å skrike ”Du dama, sorry, jeg har ombestemt meg! Jeg vil ikke likevel!”, dyttet hun oss rett ned i den svarte avgrunnen. NEEEEEIIIIIIIII!!!

Jeg mener det helt seriøst, den vannsklien var helt … FANTASTISK!!!! Vi fløy gjennom tuneller og svinger i lynets hastighet og skrek så kinnene blafret i vinden!

Det var tidenes adrenalinkick!

Var det verdt å stå i kø i en time og tjue minutter? JA!

Ble jeg solbrent av å stå i kø så lenge? JA!

Men hallo! Jeg skal til og med flasse med stolthet! For jeg har overlevd verdens raskeste vannsklie!

Fortell om noe kult dere har gjort i sommer! Og hva har dere lyst til å prøve å rekke FØR ferien er over?

 

Postet i Blogg | 1 kommentar

VERDENS ALLER MEST SLITSOMME LØRDAG

20160808

Forrige uke trodde jeg det hadde klikka for mamma. Nå er jeg sikker. For denne lørdagen hadde jeg tenkt å bare slappe av, men i stedet ble hele dagen et MARERITT!!!

Det startet med at jeg våknet klokka fem fordi jeg måtte på do. Det var helt mørkt ute, men da jeg kom ut av rommet mitt, sto mamma der og bare: ”Å, der er du, vennen min. Kan du hjelpe meg å gjøre rent på loftet?”

”Øh, vasker du i søvne?” spurte jeg. (For jeg tenkte hun kanskje gikk i søvne med vaskekosten.) ”Klokka er bare fem!”

Vet dere hva hun svarte? ”Å ja, det er sant. Skal jeg vekke deg klokka seks, da?”

Så jeg bare lo og sa: ”Ja, nemlig. Klart det, mamma!” Jeg trodde jo hun tulla. Men nei da. Klokka seks sto hun der med bøtte og kost, som om jeg var Annie og måtte jobbe for maten!

Og det ble ikke akkurat bedre av at hun var SUPERkritisk til alt jeg gjorde. Hun liker ikke å virke kravstor, så all kritikken kom med skikkelig koselig stemme. Men selv om du synger ”Å, du glemte visst å vaske der!”, er det UTROLIG irriterende!

Man skulle liksom tro at det der var ille nok, men da klokka var blitt halv åtte, stakk pappa hodet inn på loftet og sa: ”Nikki, kan du komme og hjelpe meg med bilen når dere er ferdige her?”

Jeg hadde bare lyst til å si: ”Ser jeg ut som en mekaniker, eller? NEI, jeg kan ikke hjelpe deg med bilen!”

Men i stedet sa jeg: ”Øh, seriøst? Hvordan kan jeg hjelpe deg med bilen, liksom?”

”Du kan hjelpe meg å VASKE den,” sa han. ”Jeg trenger den bøtta du har der … og siden du er SÅ flink til å vaske, trenger jeg deg også!”

Jeg hadde VIRKELIG ikke lyst til å vaske mer, men jeg hadde ikke lyst til å være verdens kjipeste datter heller, så jeg sa bare: ”Øh, okay. Jeg skal hjelpe deg når jeg er ferdig her.”

Vi var ikke ferdige på loftet før klokka ti. Og da ville jeg veldig gjerne få vasket bilen så kjapt som mulig, sånn at jeg kunne slappe av og gjøre ingenting resten av dagen, men det ville ikke pappa ha noe av.

”Ikke stress sånn!” sa han. ”Når det er verdt å gjøre noe, er det verdt å gjøre det ordentlig!” Og så la han til: ”Skjerp deg! Jeg ansatte deg fordi du er flink, ikke fordi du er slurvete!”

Og når han sa ”ansatte”, mente han nok ”manipulerte”, for jeg søkte ikke akkurat den jobben, og ikke fikk jeg lønn heller!

Da klokka var kvart på elleve, var vi endelig ferdige – og da hørte jeg en stemme som sa: ”Nikki, du kunne ikke være en knupp og hjelpe meg å vaske badekaret?”

Det var Mrs. Wallabanger, naboen vår, som sto på plenen med dusjhette på hodet og en sånn vaskesvamp til ryggen i hånden.

”Moren din sa du gjerne ville hjelpe meg. Du er virkelig en engel,” sa hun.

Seriøst, jeg vet ikke hvem jeg ble mest sur på: Mrs. Wallabanger, som ba meg om hjelp enda jeg var SÅ sliten (og SÅ lei av å hjelpe til!), eller mamma, som sa at jeg GJERNE ville krype rundt på alle fire i badekaret hennes!

Så jeg sa: ”Jeg ville GJERNE hjulpet deg, Mrs. Wallabanger, det ville jeg virkelig. Men jeg er ganske sliten, så …”

Og da hørte jeg pappa kremte skikkelig høyt, og da jeg snudde meg, sto han og så på meg med øyne som bulte ut av hodet, som om de prøvde å rømme eller noe. Det er sånn han ser ut når han er skikkelig sint. Så jeg skjønte at han syntes jeg var utrolig uhøflig, men jeg hadde virkelig ikke lyst til å si det neste jeg sa …

”Klart det, jeg skal skure badekaret for deg. Det er bare å finne fram bandeanda, for snart kan du ta deg et deilig bad i rent badekar!”

Da jeg var ferdig med å hjelpe henne, var klokka nesten tolv. Jepp, det tok over en time!

Og det var fordi hun sto over meg hele tiden og bjeffet ordrer: ”Bruk litt mer krefter!” og ”Vask som om du virkelig mener det!” (Og det gir jo ikke mening. Du kan ikke ”mene” vasking, liksom.)

Da klokka var halv ett, og normale mennesker begynte å stå opp (Hallo! Lørdag og skoleferie!), var jeg helt UTSLITT! Jeg er GLAD alle tre syns jeg er dårlig til å vaske … for kanskje det betyr at de aldri mer ber meg om hjelp!

Postet i Blogg | 2 Kommentarer

MAMMAS KRIG MOT TINGENE

20160801

Nå har det klikka for mamma. Hun synes vi har FOR MANGE TING! Hun har fått helt ryddedilla, for HUN KAN IKKE LEVE SÅNN! Og hva betyr det? Det betyr at JEG må rydde. Stønn!

Jeg mener, er det feil å ha mange ting, liksom? Ting er bra! Ting er kjekt å ha! Jeg liker ting!

Nei, okay, jeg skjønner greia. Hun har litt rett. Vi HAR veldig mange ting. Men det er ganske DÅRLIG GJORT at det plutselig skal være mitt problem. Hallo, jeg har sommerferie!

Men uansett, mamma ga meg en diger kasse og sa at jeg må fylle den med ting jeg ikke trenger lenger, som vi kunne gi til Frelsesarmeen. ”Det regner, så du skal vel uansett være inne,” sa hun. Ja, for det eneste jeg kan gjøre når jeg skal være inne, er jo å RYDDE, liksom? Men da jeg protesterte, ble hun dødssur, så det var bare å komme i gang.

Jeg startet med klærne mine, fordi – vel, egentlig fordi de var overalt. Overalt på gulvet, under senga, over skrivebordslampen (ikke spør). Jeg HAR masse klær. Antagelig mye mer enn jeg trenger. Det burde ikke være så vanskelig å kvitte seg med noen.

Men det første jeg fant, var den toppen jeg hadde på meg da Brandon og jeg delte en cupcake på Café Cupcake. Jeg mener, greit, den er litt trang i livet. Men jeg hadde den på meg da jeg var sammen med og nesten kysset Brandon!!! Jeg burde nok ta vare på den. Kanskje jeg kan bli begravet i den når jeg dør?!

Jeg fant ut at alle klær som lå på gulvet var klær jeg hadde brukt i det siste (eller kanskje ikke helt, med tanke på hvor stive og ekle de gymsokkene var … æææææsj!), og derfor burde jeg ikke kvitte meg med dem, så jeg slengte dem i skittentøyskurven i stedet. Og så gravde jeg meg innover i skapet for å finne noe jeg ikke har brukt på en evighet.

Bingo! Den neonoransje T-skjorta jeg brukte i gymmen på barneskolen! Jeg slengte den opp i kassa for ting som skulle gis bort, som om jeg var en basketstjerne eller noe. Og så ble jeg stående og glane ned i kassa, som var nesten tom. Jeg måtte finne noen litt store ting, så den ble raskt full!

Gjett om jeg ble glad da jeg fant krykkene jeg brukte den gangen jeg lot som om jeg hadde brukket beinet, da vi øvde til isshowet. Ja, okay, de er egentlig pappas, men de sto i MITT skap, så opp i kassa med dem!

Så fant jeg noen skikkelig vonde sko jeg bare hater, og slengte dem oppi. Dette begynte å bli lettere! Men så … kom jeg på at jeg hadde på meg de skoene den første gangen jeg snakket med Brandon om å jobbe i skoleavisa. Jeg trodde de fikk meg til å se ut som en journalist. Og det MÅ de jo ha gjort! For jeg fikk jo jobben, liksom, og det har jo gitt meg masse muligheter til å være sammen med Brandon.

Og dermed … måtte jeg ta de vonde skoene opp av kassa igjen.

Det var visst ikke så lett å kvitte seg med klær. Jeg mener, tenk om jeg kaster noe, og så en dag, når Brandon og jeg er gamle og sitter og snakker med barnebarna våre, sier han: ”Å, Nikki, husker du den første gangen vi var sammen på en onsdag, det var i mars, og du hadde på deg den dødsstygge grønne genseren? Det var da jeg skjønte at jeg elsket deg. Hvor er den genseren nå?” Skal jeg liksom svare – så BARNEBARNA våre hører det – at jeg bare har kastet den genseren, som om den var SØPPEL?!?

Jeg rotet gjennom skapet for å se om jeg fant noe mer, og det gjorde jeg. Klær jeg har hatt på meg sammen med Brandon, eller når jeg har snakket med Brandon i telefonen, eller når jeg har tenkt på Brandon. Kan ikke kastes. Tegnesaker, som selvfølgelig må beholdes. Esker med dagbøker jeg har skrevet ut – hallo, det sier seg selv at jeg må ha dem. Jeg fant til og med en underlig skuptur Brianna ga meg til jul i fjor, som hun har laget av dorullhylser, tyggegummipapir og bomullsdotter. Jeg ANER ikke hva den skal forestille. Men hun er tross alt søsteren min, og enda så SPRØ hun gjør meg, er jeg glad i henne. Så den kan jeg ikke kaste!

Men SÅ! Hurra! Hånden min traff noe av plast. Jeg dro og dro helt til det endelig løsnet fra esken med My Little Pony-ting, som jeg samlet på i første klasse. (Kan ikke kaste dem, de er så teite at de nesten er kule igjen.) Det var det oppblåsbare romskipet jeg maste meg til å få da jeg var helt hekta på verdensrommet en kort periode i tredje klasse. Det var ikke så mye å skryte av uten luft i, akkurat.

Men AV OG TIL er jeg så smart at jeg blir helt imponert over meg selv. Jeg måtte BLÅSE og BLÅSE, men etter et par minutter hadde jeg greid å blåse det opp. Det var så stort at jeg faktisk måtte ta ut krykkene for at romskipet skulle få plass i kassa.

Og så slepte jeg kassa ut av rommet mitt og ned i første etasje mens jeg lot som om den var MYE tyngre enn den var. ”Mamma, jeg er ferdig!”

”Det gikk da fort,” sa mamma.

”Ja, den er full,” sa jeg. ”Så jeg bare setter den i bilen til pappa, så kan han levere den.”

Mamma strålte. ”Føles det ikke bra å hjelpe andre?”

Det gjør det! Jeg er sikker på at en neonoransje T-skjorte og et oppblåsbart romskip kommer til å gjøre noen veldig glad! Akkurat som er jeg er glad for at jeg kan fortsette å slappe av på rommet mitt! JUHU!

 

Postet i Blogg | 7 Kommentarer

ENDELIG LØNTE DET SEG Å HA EN SJUK LILLESØSTER!

20160725

Juhuuuuu!!! VERDENS kuleste ting skjedde i helgen!

Dere vet jeg har strevd vettet av meg for å finne ut hvordan jeg skulle tjene penger til å erstatte TV-en Brianna knuste  da jeg passet henne for noen uker siden.

Først hadde jeg loppemarked i hagen , og selv om jeg nesten grein da en mann kjøpte alle Disney-greiene mine, tjente jeg ganske mye penger! Men det var fortsatt ikke nok til en ny TV.

Og så hadde jeg tivoli i hagen , men det endte bare med at jeg ble svimmel (etter å ha løpt rundt i ring med en trillebår med småunger) og kvalm (etter å ha stappet i meg masse mat jeg EGENTLIG burde ha solgt).

Så jeg begynte å tro at jeg ville bli nødt til å tilbringe resten av livet i et hus med en stor, tom plass der det en gang sto en TV.

(Ja da, jeg vet jeg er litt dramaqueen nå, men en stue uten TV er som en brystkasse uten hjerte … tragisk, tom og livløs!)

Og nå i helgen ba mamma meg ta med Brianna på Queasy Cheesy, og det er få ting jeg hater mer enn å ta henne med dit, faktisk.

Men denne gangen skjedde det noe helt utrolig kult og fantastisk!

Vi satt og stappet i oss pizza med pepperoni da Brianna begynte å synge en sang om pizza som hun bare diktet opp der og da.

For sånn gjør hun nemlig hele tiden!

Da vi var på stranden forrige uke, begynte hun også å synge. ”Jeg elsker stranden! Sand er kult, jeg bare elsker det. Vannet er perfekt, jeg vil aldri dra av sted! Jeg elsker stranden!”

En annen gang satt vi på venterommet hos legen, og da begynte hun å gnåle: ”Legen er slem, jeg vil ikke ha sprøyte, da kommer jeg til å begynne å røyte!”

Hun tror nemlig at fordi folk i musikaler synger om livet sitt, er det helt greit at hun også gjør det. Og selv om jeg vanligvis synes det er skikkelig sjukt og pinlig, må jeg innrømme at hun er ganske god til å rime. Og denne gangen lønte det seg faktisk!

Hun hadde bare tatt to biter av pizzaen da hun reiste seg og begynte å synge. ”Queasy Cheesy, pizzaen her er så god! Helt perfekt, jeg tror faktisk jeg vil ha to! Jeg elsker Queasy Cheesy, her vil jeg bo!”

Alle glante på oss, så jeg ble knallrød og hviskeropte ”Brianna, sett deg ned! Ingen har lyst til å høre på deg!”

Men gjett om jeg tok feil! Det virket faktisk som om alle likte det. Folk satt og smilte og klappet!

Og så hørte jeg en høy stemme: ”Syng den en gang til!”

Jeg kikket opp og fikk øye på faren til Theo, som eier hele restauranten. Nå kom han løpende mot oss mens han smilte bredt, som om han nettopp hadde oppdaget Miley Cyrus, før Hannah Montana, og skjønte at han kom til å tjene et tonn med penger som manager for henne.

Ja vel, Brianna kan rime, men hun er ikke akkurat Miley Cyrus!

Men siden hun ELSKER oppmerksomhet, spratt hun selvfølgelig opp på bordet og begynte å syne Queasy Cheesy-sangen sin enda høyere, og hele tiden sto faren til Theo der og nikket og sa ”Kom igjen, vesla, syng!”.

Jeg trodde ikke mine egne øyne og ører. Han ELSKET sangen!

Da han ba henne om å synge den for tredje gang, skjønte jeg at et eller annet kom til å skje. Og det stemte!

For da vi gikk, hadde vi med oss en kontrakt mamma og pappa skulle signere – for at faren til Theo skal få tillatelse til å bruke sangen til Brianna og FILME henne til en reklame på lokal-TV!

Og hør her: De skal betale henne 250 dollar for det!

Jeg var helt sikker på at Brianna kom til å be mamma og pappa kjøpe absolutt alle Prinsesse Sukkertopp-ting de har i lekebutikken … så jeg ble jo helt sjokka da jeg hørte henne synge: ”Nå kan vi kjøpe ny TV! Å, hvor kult er ikke det? Jeg elsker TV!”

Jeg er skikkelig glad for at hun skal synge på TV – og enda gladere for at jeg ENDELIG kan få tatt opp yndlingsprogrammene mine igjen. Og det kuleste er at med pengene hun får, og pengene jeg har tjent på loppemarkedet, kan vi kjøpe en enda finere TV enn vi hadde fra før!

Dette var verdens beste helg!

Postet i Blogg | 4 Kommentarer
Archives
Bottom Rip