Jeg er verdensmester i å dumme meg ut!

Jeg har alltid trodd at tegning var det jeg hadde aller mest talent for, men jeg begynner å tro at det jeg er flinkest til, er å DUMME MEG UT!

Her en kveld dro mamma og jeg på kjøpesenteret. Vi skulle se etter en gave mamma kunne gi til datteren til en venninne av seg. (Jeg har faktisk aldri truffet den datteren, for hun og moren bor i Italia … Er DET kult, eller?!)

Jeg tror mamma gikk på high school sammen med den venninnen, og hun kommer hit til landet neste uke, så de har tenkt å møtes. Mamma har sett på Facebook at datteren hennes har bursdag snart, så hun syntes det hadde vært hyggelig å kjøpe noe til henne.

Og siden hun og jeg er omtrent like gamle, ba hun meg om hjelp til å velge noe. Ok, dere trengte kanskje ikke å få vite alt det … men nå er det for sent! Nå vet dere det!

Men altså, vi var i en butikk som heter Claire’s, for jeg tenkte at vi kanskje kunne kjøpe noen søte øredobber eller noe sånt, og vi fant noen utrolig stilige ting!

Og plutselig måtte jeg noe INNMARI på do. Men det begynte å bli sent, og det var like før kjøpesenteret skulle stenge.

Så mamma sa at jeg bare måtte løpe på do mens hun betalte. Og jeg skyndte meg skikkelig, for jeg visste at jeg ikke hadde så god tid. Jeg brukte liksom bare femten sekunder på hele greia.

(Ta det med ro – jeg vasket hendene! Jeg er ikke helt ekkel heller!)

Da jeg kom ut fra doen, begynte jeg å gå skikkelig fort … ok, jeg løp, for å komme meg tilbake til butikken. Og så snublet jeg plutselig og falt – rett inn i Brandon!

Han gikk rundt i restaurantområdet og drakk en smoothie, helt alene. Jeg er SÅ glad for at han i alle fall ikke sølte den ut på grunn av meg!

Jeg ble kjempeglad for å se ham! Men jeg syntes det var skikkelig sprøtt at han bare gikk rundt der … alene … og drakk.

Så jeg bare: ”Heisann, fremmede! Hva gjør du her?”
Og han sa: ”Drikker smoothie.”
Og jeg bare: ”Å, er det DET du har der? Jeg tenkte at du gikk rundt og tigget småpenger av folk eller noe.”
Og så begynte vi å le, begge to. Jeg bare tulla!

Og så fortalte han at han ventet på bestemoren sin, som var på do. Og så sa han: ”Kanskje du har lyst til å gå og si hei til henne?”

Og DET var bare HELT sprøtt. Jeg mener, bestemoren hans er hyggelig og sånn, men det er jo litt rart å gå og banke på døra til den båsen hun sitter i og si: ”Hei! Det er Nikki! Skjer’a?”

Men han insisterte liksom på at jeg skulle gjøre det, så jeg gikk tilbake til doen. Og med en gang jeg gikk forbi speilet, så jeg det: En LANG bit med dopapir som hang ned bak på buksa mi!

Det var GRUSOMT!!!

Han visste sikkert ikke hvordan han skulle få sagt det, for han ville ikke at jeg skulle bli flau. Jeg mener, hva skulle han ha sagt …

”Eh, Nikki, det ser ut som du må bruke litt lenger tid når du er på do, for du har en HALE av dopapir!”

Da jeg kom ut igjen, var jeg så flau at jeg bare løp forbi Brandon og ropte: ”Fant ikke bestemoren din! Må løpe! Hils fra meg!”

Da jeg kom tilbake til Claire’s, sa mamma: ”Nå stenger visst kjøpesenteret om tre minutter. Det holder akkurat … for nå må JEG på do!”

Jeg holdt på å rope: ”Det er ikke mer dopapir på den ved restaurantene!”

Jeg ble så glad da hun fant ut at hun bare skulle vente til vi kom hjem. Jeg takler ikke mer enn ett dødsflaut øyeblikk per kveld!

Dette innlegget ble postet i Blogg. Lag bokmerke av permalenke.